Litteraturundervisning har en sentral plass i norsk skole. Dette gjelder særlig innenfor norskfaget, men også i fremmedspråksundervisningen fokuserer en på skjønnlitteratur fra det aktuelle språkområdet. At det brukes mye tid og ressurser på skjønnlitteratur i skolen, speiler samfunnets generelle verdsetting av litteraturens betydning for den enkelte og for samfunnet. Denne verdsettingen av skjønnlitteratur ser vi eksempelvis synliggjort ved at bibliotekene har egne avdelinger for skjønnlitteratur, den statlige innkjøpsordningen for skjønnlitteratur, medienes bokomtaler og skjønnlitterære forfatteres relativt fremtredende posisjon i samfunnsdebatten. Vi kan altså med stor grad av visshet regne med at det er, om ikke allmenn, så i alle fall bred enighet om at lesing av skjønnlitteratur er viktig. Begrunnelsene er mange. Lesing handler blant annet om leselyst og leseferdighet, opplevelse, estetikk, møte med andre kulturer, verdier, håp og fremtidstro, dannelse, identitetsutvikling empati og etikk.. Dette ser vi også i hvordan de ulike fagplanene for grunnskole og videregående skole har hatt noe skiftende mål med litteraturundervisningen og dermed også noe ulike begrunnelser for hvorfor vi skal arbeide med litteratur i skolen. I det følgende skal vi drøfte litteraturundervisning med vekt på dannelse og identitet ut fra et kristent perspektiv.
Om litteraturundervisningens formål
Dannelse
Dannelse er et begrep som går igjen i språkfagenes planer for litteraturundervisning. Dette betyr ikke at de ulike læreplanene har lik forståelse av innholdet i dette begrepet. Noe forenklet kan vi si at det er et hovedskille mellom forståelsen av dannelse som det at litteraturundervisningen skal gjøre elevene fortrolige med kulturarven og forståelsen av dannelse som oppøving av elevene til kritiske, tenkende og selvstendige mennesker. Wolfgang Klafki skiller mellom material og formal danning. Dersom en ser det som et hovedmål med litteraturundervisningen at elevene skal kjenne til bestemte forfattere og perioder, er en forankret i hva Klafki kaller materiale danningstradisjoner. En litteraturpedagogikk som vektlegger litteraturens virkning på elevene, eksempelvis deres identitetsutvikling, er på samme måte forankret i en formal danningstradisjon.
Læreplanenes ulike måter å forstå dannelsesbegrepet på er ikke nødvendigvis i et motsetningsforhold til hverandre; det er mer snakk om ulik vektlegging av kulturarv og kritisk tenkning i de forskjellige planene. Målet må være en litteraturundervisning hvor en lar den materiale og den formale tradisjonen stå i et dialektisk forhold til hverandre; at elevene både lærer om litteratur og litteraturhistorie samtidig som de lærer av den, at møtet med litteraturen gjør noe med elevenes forståelse av seg selv og verden. I den grad valg av tekster og lesemåter fungerer eksemplarisk, vil litteraturundervisningen da legge til rette for hva Klafki kaller kategorial dannelse:
Dannelse kaller vi det fenomenet som vi umiddelbart kan oppleve enheten mellom et objektivt (materialt) og et subjektivt (formalt) moment ved hjelp av, i vår egen opplevelse eller i forståelsen av andre mennesker (Klafki, 1996:192).
Fagplanene for norskfaget i grunnskolen fra M74 til LK06 viser hvordan forståelsen av dannelsesbegrepet har endret seg over tid. Planene har hele tiden åpnet for vektlegging av dannelse som kjennskap til kulturarven og som evne til kritisk og selvstendig tenkning, men hvilke mål en har lagt mest vekt på har variert. M74 la stor vekt på estetiske og opplevelsesmessige mål knyttet til litteraturundervisningen, men allerede i M87 blir dannelse som kritisk og selvstendig tenkning fremhevet. L97 har derimot i sin omtale av norsk som dannelsesfag en klar forståelse av dannelsesbegrepet som det å kjenne til kulturarven; å ”utvikle ein trygg nasjonal identitet” (L97, s. 111). Også LK06 har kjennskap til litteraturhistorien som et viktig mål, men det er betydelig mindre fremhevet enn i L97. Derimot blir målet fra M87 om at litteraturundervisningen skal hjelpe elevene til å utvikle evnen til kritisk tenkning igjen tillagt betydelig vekt i LK06.
Dannelse: å kjenne til og være fortrolig med vår litterære arv.